Slektens arverett
Slektens arverett handler om hvordan arven fordeles blant avdødes slekt når det ikke finnes testament eller særskilte bestemmelser. Hovedprinsippet er at nærmeste slekt arver først, og fjernere slekt arver kun hvis det ikke finnes arvinger i de nærmeste klassene.
Arveloven bygger på et system der slekten arver i tre arvegangsklasser. Vi bruker også en arvetavle for å illustrere fordelingen.
Arvegangsklasse 1 – livsarvingene (§ 4)
Den første arvegangsklassen består av barn, barnebarn og videre nedover. De kalles livsarvinger. Barn deler likt. Hvis et barn er dødt, trer barnebarn inn og arver barnets del (representasjonsprinsippet), jf §4, 2.ledd. Barnebarn representerer det døde barnet overfor arvelaterens dødsbo og arvingene, og arver den delen som det avdøde barnet ville hatt.».F.eks: Hvis arvelater har tre barn, og ett er død men har to barnebarn, deles arven slik at de to barnebarna får den avdøde foreldres del, mens de to levende barna får sin del. Livsarvingene arver alltid først og får hele arven dersom de finnes. Livsarvingers pliktdelsarv sikrer at barna alltid får minst 2/3 av formuen, jf. §29.
Alle andre arvinger kalles utarvinger når vi kommer til arvegangsklasse 2 og 3.
Arvegangsklasse 2 – foreldre og deres etterkommere (§ 5)
Hvis avdøde ikke har livsarvinger, går arven til foreldre. Foreldere arver 50 % hver, og hvis en forelder er død, går den delen videre til avdødes søsken eller deres barn. F.eks hvis avdøde ikke har noen barn, mor er død, men far lever så arver faren 50% og resten fordeles til søsken. Hvis begge foreldre er døde, fordeles alt mellom søskenlinjene, som utarvinger.
Arvegangsklasse 3 – besteforeldre og deres etterkommere (§ 6)
Hvis det ikke finnes noen arvinger i de to første klassene, arver besteforeldre. Arven deles i fire like store deler (én del for hver besteforelder). Dersom en besteforelder er død, går arven videre til deres barn, altså tanter og onkler. Fettere og kusiner arver ikke, fordi arveretten stopper med onkel- og tantelinjen.
Det finnes et viktig tillegg ifølge §7. Den viser at kun personer med lovlig foreldreskap kan regnes som arvinger. Dette betyr at biologiske eller juridiske barn som ikke er anerkjent etter barneloven eller adopsjonsloven ikke får arverett, og det gjelder også ved visse straffbare handlinger som påvirker foreldreskapet.
Hvilke rettigheter har en ektefelle etter arveloven?
Når vi skal forklare ektefellens arverett, er det viktig å skille tydelig mellom hva som er arv, og hva som er deling av formuen etter ekteskapsloven før man kommer til selve arveoppgjøret. Først skal fellesformuen deles likt som etter skilsmisse, jf. Ekteskapsloven § 77. Dette er ikke arv, men ektefellen sin del av felleseie. Den delen av formuen som er særeie, inngår ikke i felleseiet så gjenlevende ektefelle arver kun særeie hvis det er bestemt i ektepakt eller gjennom testament, jf El. §58.
Hovedregelen står i arveloven § 8. Den sier at ektefellen har krav på arv dersom den andre ektefellen dør, men beløpet avhenger f vom avdøde hadde livsarvinger eller ikke:
Hvis arvelater hadde livsarvinger: Ektefellen har krav på 1/4 av dødsboet men alltid minstearv på fire ganger folketrygdens grunnbeløp (4G ) som lovarv, jf. Arveloven §8. Livsarvingene får resten. Hvis Kari dør og etterlater seg ektefelle Ola og to barn, vil Ola som arving få 1/4, mens barna deler 3/4 likt.
Hvis arvelater ikke hadde livsarvinger: Har Ektefellen rett til halvparten av døsboet, jf. Arveloven § 9, 1.ledd. Han eller hun har altså rett til minstebeløpet 6G, 600 000 kr. Er dødsboet større, slår brøkdelsreglene inn. Den andre halvparten går til avdødes foreldre eller søsken.
Hvis avlater ikke etterlater seg livsarvinger, foreldre eller avkom etter de (altså ingen andre arvinger i slekten), arver ektefellen hele dødsboet, etter arveloven §9, 2.ledd.
Det er viktig å huske at en gjenlevende ektefelle kun har rett til arv så lenge ekteskapet formelt består. Ektefellens arverett faller bort ved seperasjon ifølge Al. §11. Det betyr at dersom ektefellene har startet seperasjon eller fått skilsmisse, har den gjenlevende ektefellen ikke lenger krav på arv fra den andre.
Vi har et ektefelle med to barn. Arvelater oppretter testament som gir hele arven til en veldedig organisasjon. Barna har krav på pliktdelsarv, og ektefellen har krav på minstearv i henhold til loven. Dermed sikres både livsarvinger og ektefelle, selv om testamentet tilgodeser andre.
Ektefelles rett til uskifte
Uskifte betyr at eiendelene og verdiene ikke blir fordelt til arvingene (ennå). Fordelingen blir utsatt. Retten til uskifte betyr at en gjenlevende ektefelle kan overta og bruke hele dødsboet til den avdøde ektefellen uten å dele det med barna eller andre arvinger med en gang, jf. Arveloven §14. Hovedregelen er at uskifteretten gjelder felleseie, jf. Al §14, 1.ledd. Det betyr at hvis ektefellen hadde felleseie, kan gjenlevende automatisk tre inn i boet og fortsette å bruke formuen, eiendelene og boligen akkurat som før dødsfallet.
Dersom ektefellene hadde særeie, er utgangspunktet motsatt. Gjenlevende har ikke uskifterett. Men det finnes to unntak i §14, 2.ledd. En gjenlevende ektefelle kan overta dette hvis arvingene samtykker eller det er bestemt i ektepakt, §14, 2.ledd.
For at uskifte skal være lovlig, må vilkårene være oppfylt. Den viktigste forskjellen er mellom felles barn og særkullsbarn (altså barn fra tidligere forhold). Felles barn kan ikke kreve arv med en gang.
Men særkullsbarn må samtykke før uskifte kan brukes, det følger av §15. Uten dette samtykket må gjenlevende gjøre et ordinært skifte.
Testamentarvinger er ikke «arvinger etter loven» så uskifteretten gjelder derfor ikke ovenfor dem. En testamentarving kan derfor kreve sin arv utbetalt.
Når gjenlevende sitter i uskifte, får han eller hun en ganske vid råderett, jf. §22. Man kan bruke pengene i boet, betale gjeld og selge vanlige eiendeler. Men det finnes klare begrensninger: Det betyr at man kan selge løsøre, bruke penger og for eksempel bo i huset, men man kan ikke gi bort faste eiendommer eller gi gaver som står i misforhold til boets verdi, jf. Al §23. I en rettspraksis var det en gjenlevende ektefelle som satt i uskifte som ga bort en bil som utgjorde 29% av boets verdi. Gaven ble omstøtt altså gjort ugyldig som gave. Men i andre tilfeller har gaver til en verdi av 20% av boets verdi blitt godtatt.
Retten til uskifte faller bort dersom gjenlevende ektefelle gifter seg på nytt, har hatt eller får barn med ny partner, eller har vært samboer i minst to år, jf. §27.
Samboers arverett.
Når vi snakker om samboeres arverett, må vi først huske at samboere ikke har automatisk arverett slik ektefeller har. Det finnes likevel unntak, og det står i arveloven §12 og §13.
For at man skal regnes som samboer med arverett, må flere vilkår være oppfylt, jf. §2, 3. ledd: Partene må være over 18 år, ikke være gift eller samboer med andre, og de må leve i et ekteskapsliknende forhold. Det betyr at de har felles husholdning og bostedsadresse.Midlertidige fravær på grunn av jobb, utdanning eller sykehus endrer ikke status som samboer.
Arveloven skiller tydelig mellom samboere med felles barn og samboere uten barn, og dette er helt avgjørende for om man har arverett.
Hvis samboerne har felles barn, eller venter barn sammen, får den gjenlevende samboeren en lovfestet arverett på 4G, jf. §12, 1. ledd. Dette går før livsarvingenes pliktdelsarv, men samboeren får ikke ¼ av arven slik en ektefelle ville fått.
Eks: Tenk at arvelater, altså den avdøde, etterlater seg et dødsbo på 1 million kroner og har ett barn med gjenlevende samboer. Da vil samboeren først få 4G, og resten går til barnet som livsarving. Dødsboet fordeles etter loven, og skifte skjer først etter at samboeren har fått sin del.
Hvis samboere går fra hverandre før den ene dør, mister den gjenlevende samboeren automatisk retten til arv etter avdøde. Arverett forutsetter at samboerskapet eksisterer på dødstidspunktet, jf. Al. §12. Dette gjelder uavhengig av hvor lenge de har bodd sammen, med mindre arven er gitt via testament.
Hvis samboerne ikke har felles barn, har de ingen automatisk arverett, uansett hvor lenge de har bodd sammen. Et unntak er dersom samboeren har bodd sammen med avdøde i minst fem år, eller de har felles barn, og arvelater har gitt samboeren arv gjennom testament, jf. §13. Samboeren kan da ha krav på 4G. Betydningen av testamentskravet viser seg hvis boet ikke har nok til både samboerens 4G og livsarvingens pliktdelsarv, fører testamentet til at samboerens rett til 4G får priotritet foran livsarvingers rett til 2/3.
Samboers rett til uskifte
Når vi snakker om samboeres rett til uskifte, må vi først huske at samboere ikke har samme rettigheter som ektefeller.
Hovedregelen er at samboere ikke har automatisk rett til uskifte, jf. arveloven §32. Retten gjelder bare dersom lovens vilkår er oppfylt. Et viktig punkt er om arvelater hadde felles barn eller særkullsbarn.
Hvis samboern har, hatt eller venter barn med arvelateren kan den gjenlevende sitte i uskifte med dødsboet, jf. §32. Dette innebærer at samboeren kan bruke felles bolig, innbo, bil og fritidseiendom til daglig bruk og vedlikehold. Begrensningen er at man ikke kan gi bort faste eiendommer eller gaver som står i misforhold til boets verdi. De har ikke rett til andre eiendeler som kontanter, verdipapirer osv. Rett til uskifte med andre eiendeler enn dem som er nevnt i Al. §13, krever testament eller samtykke fra andre arvinger. Livsarvingene får sin pliktdelsarv først når uskiftet avsluttes.
Dersom avdøde hadde særkullsbarn, altså barn fra tidligere forhold, må særkullsbarnene gi sitt samtykke før uskifte kan brukes, jf. §15. Uten samtykke må gjenlevende gjøre ordinært skifte, der dødsboet fordeles mellom arvingene med en gang.
Samboere uten felles barn har ingen automatisk rett til uskifte, da kan gjenlevende kun sitte i uskifte hvis arvelater har bestemt dette gjennom testament, jf. §32.
Hva er forskjellen mellom livsdisposisjoner og dødsdisposisjoner, og hvordan påvirker det testamentet?
Når vi snakker om arv etter testament, må vi først skille mellom to typer disposisjoner: livsdisposisjoner og dødsdisposisjoner. Dette er viktig fordi det avgjør om det kreves testament eller ikke, og hvem som kan kreve arv.
Livsdisposisjoner er rettslige handlinger eller avtaler som gjelder mens arvelateren lever. Her har arvelater full frihet til å disponere sin formue. Eksempler er gaver, salg av eiendom, eller avtaler som gir noen ytelser mot tjenester.
For eksempel: Hvis min avdøde far ga min bror en bil mens han levde, er dette en livsdisposisjon. Gaven krever ikke testament, og verdien regnes normalt ikke med i arveoppgjøret, med mindre det er avtalt som forskudd på arv. Og avtaler som går ut på at avdøde lover bort arv som betaling for helse- og omsorgstjenester, regnes som livsdisposisjoner.
Et eksempel er pleiedommen, hvor en barnløs eldre dame ga bort sin bolig mot at et ektepar tok vare på henne de siste månedene. Slektningene mente at disposisjonen var ugyldig fordi det krenket deres rett til arv. Dommen viser at avtaler med realitet i arvelaterens levetid er gyldige livsdisposisjoner, jf §40, 2.ledd.
Dødsdisposisjoner er disposisjoner som først får virkning etter arvelaterens død. For at disse skal være gyldige, kreves det at arvelater har oppfylt formkravene i arveloven, særlig §40 og §42. Typisk dødsdisposisjon er testament. Hvis man lover bort eiendeler som skal gis først når man dør, er dette en dødsdisposisjon. Eksempel: En gave gitt på dødsleiet, der giveren vet at døden nærmer seg, men gaven skal oppfylles etter døden.
Hovedregelen er altså at mens man lever, kan man gjøre hva man vil det er livsdisposisjoner. Alt som gjelder etter døden, krever testament – dødsdisposisjoner.»
Hva er et testament, hvem kan opprette det, og hvilke formkrav gjelder?
Et testament er en skriftlig erklæring fra en person, som vi kaller testator, om hvordan dødsboet deres skal fordeles etter døden. For at testamentet skal være gyldig, må det oppfylle strenge formkrav. Etter døden er det ikke mulig å spørre testator om hva han eller hun egentlig mente. Formkravene sikrer derfor at det som står i testamentet, virkelig var avdødes siste vilje. Et gyldig testament må derfor være oprettet i samsvar med reglene i arveloven, ifølge §40-46. Hovedreglen står i §42.
Hovedregelen er at testamentet må være skriftlig, og underskrevet av testator. Det kan ikke være elektronisk fordi det regnes ikke som skriftlig. I tillegg må et testament ha to vitner og de skal skrive under på testamentet. Det må de gjøre mens testator er til stede og de må vite at det er et testament.
De som er vitner må oppfylle kravene i §41 og §44. Testator må også ha testamentevne, altså være over 18 år og i stand til å forstå hva testamentet innebærer.
De må være habile, det vil si at de ikke kan stå til fordel for testamentet. Det betyr at vitnene, deres ektefelle/samboer, deres barn, eller slekt i rett opp- eller nedstigende linje eller søsken og deres barn, ikke kan være vitner.Vitnene må heller ikke være påvirket av rus eller være demente, jf. §41.
Testator kan fritt kalle tilbake eller forandre testamentet, jf Al §48. Det kan gjelde hele testamentet eller deler av det. Og hvis arvingene finner to testamenter med forskjellige datoer er det testamentet med nyest dato som gjelder. Og de samme formkravene i §42 gjelder ved tilbakekalling.
Det finnes noen unntak fra hovedregelen: altså nødtestament
Muntlig med vitner (§46, 1. ledd): Hvis testator er i livsfare, for eksempel ved farlig sykdom eller en ulykke, kan man lage et muntlig testament med to vitner til stede samtidig. Eksempel: En trafikkulykke der personen vet at livet er i fare.
Det finnes en rett praksis hvor dette skjedde. Dem heter Sykdomsdommen. Hvor en eldre kvinne, ble innlagt på sykehus og skulle opereres. Like før operasjonen ba hun tre slektninger vitne at hun ønsket å testamentere hele formuen til ett av sine åtte søsken. Hun døde under operasjonen, men testamentet ble godtatt som nødtestament. Dette viser hvordan loven åpner for fleksibilitet i kritiske situasjoner. Skriftlig uten vitner (§46, 2. ledd). Hvis det er umulig for testator å skaffe vitner, kan testamentet likevel være gyldig. F.eks hvis du er alene og blir utsatt for hjerteinfarkt, alvorlig ulykke elle liknende livstruende situasjon.
Men de har vært i noen tilfeller hvor det ikke har vært gyldig. Et eksempel er selvmordsdommen hvor avdøde tok sitt eget liv etter å ha skrevet et der det sto at «jeg er for dum til å leve. Min dødsboet skal deles 30/30/30 mellom A, B og C. Notatet var ikke signert av vitner. Høyesterett kom til at testamentet ikke var gyldig fordi selvmordstankene hadde utviklet seg over tid, og det hadde ikke været umulig å skaffe seg vitner.
Hvordan fordeles arven når det finnes et testament?
Når det finnes et testament, er utgangspunktet at testators siste vilje styrer arvefordelingen, så langt det er innenfor lovens rammer, jf arveloven §40. Testator er personen som skriver testamentet og testamentarvingene er de som arver etter testamentet.
Selv om testator har stor firhet, setter arveloven klare begrensninger. Den viktigste er livsarvingenes pliktdelsarv, jf. §50. Livsarvinger har krav på 2/3 deler av arvelaters dødsboet, men pliktdelen er aldri større enn 15 G for hvert barn eller hvert barnslinje, jf §50. Arvelateren kan bestemme fritt over resten hvis avdøde ikke etterlater seg ektefelle, og den delen kalles den frie tredjedelen. Innenfor denne delen kan testator bestemme hvem som skal arve, og hvor mye. Og det her man bruker et testament.
Men hvis testator har testamentert et pengebeløp som er større enn den frie tredelen, bli beløpet automatisk redusert for å sikre livsarvingenes pliktdel. Og hvis arvelater har testamentert bort en bestemt eiendel og veriden overskrider den frie tredelen da kommer Al §51, 2.ledd inn. Hvis eiendelens verdi krenker pliktdelen, er hovedregelen at du som livsarving får rett til å overta eiendelen mot å betale det overskytende til boet.
Hvis arvelater var gift, må vi også ta hensynt til ektefellens minstearv, jf §10, som kan begrense hvor mye av den frie tredjedelen som kan faktisk disponeres i testamentet. Minstearven går foran testamentet.
Hva skjer når avdøde ikke har arvinger?
Når avdøde ikke har noen arvinger, verken slektsarvinger eller testamentarvinger, kommer arveloven §76 til anvendelse. Hovedregelen er at formuen skal gå til frivillig virksomhet til fordel for barn og unge, altså organisasjoner som jobber med barn og unge, for eksempel barneidrettslag eller veldedige organisasjoner.
Det finnes også en særregel, som står i §76, 2. ledd. Den sier at dersom det er særlige tilfeller, kan arven gå til slektninger eller andre som har stått den avdøde nær. Et eksempel kan være en tremenning som har hatt daglig omsorg for den avdøde, selv om vedkommende ikke står i arvetavlen.
