Voldgift

Question 1

Hva er Voldgift?

Answer 1

• en (alternativ) tvisteløsningsform, en form for privat rettergang - ikke en domstol i dl. forstand
• noen særpreg er at partene avtaler selv hvem som skal avgjøre tvisten og hvordan den skal foregå, samt at avgjørelsene ofte ikke er offentlig
• avgjørelsene bidrar ikke til å avklare rettsreglene - man få ikke innsyn i de

Question 2

Hva er noen fordeler ved voldgift?

Answer 2

• unngå pressedekning av (og innsyn i) saken
• manglende innsyn utelukker skade på selskapets renommé
• den utvalgte dommer er gjerne ekspert på sitt felt, noe som kan medføre at partene får større tiltro til at disse har større forståelse (og innsikt) og kan gjøre en bedre vurdering enn en dommer i den alminnelige domstolen
• prosessreglene er enkle(re) ift. tvl.
• en voldgiftsdom gir tvangsgrunnlag, jf. tvangsl. § 4-1 (2) bokstav d

Question 3

Hva er noen ulemper med voldgift?

Answer 3

• voldgiftsbehandling er dyrt (er faktisk da billigere å gå til domstolene): må betale alle utgifter, også dommerens lønn, noe som gjør at det først og fremst er store selskaper som går til voldgift
• voldgiftsretten behandler saker ‘på den måte den finner det hensiktsmessig’, jf. voldgiftsloven § 21: noe mer usikkert enn en alminnelig domstol
• ingen instansordning/ankeorgan, dommen er endelig: dersom det er svakheter ved dommen, kan man ikke prøve den på nytt
• avgjørelsene her bidrar ikke til avklaring av rettsregler, noe som er et av formålene til de alminnelige domstolene

Question 4

Hvorfor er voldgift en prosessforutsetning? Og hva slags prosessforutsetning er det?

Answer 4

• voldgift er en prosessforutsetning fordi voldgiftsloven § 7 (1) 1 pkt. gjør det mulig for domstolen å avvise et søksmål basert på et rettsforhold som hører under voldgift
• det er også henvist til at saksøker må, i stevningen, gi sitt syn på den videre behandlingen av saken, herunder avtaler av betydning (voldgiftsavgjørelse), jf. tvl. § 9-2 (2) g
• det er en relativ prosessforutsetning ettersom at det beror på at en av partene (vanligvis saksøkte) må påberope seg at saken skal avvises på dette grunnlag, før man har gått inn på sakens realitet, jf. § 7 (1) 1 pkt.