Hva er språk og hvilke komponenter består språk av?
Språk er et system av symboler som følger en bestemt struktur og et sett av regler for å gi mening, og benyttes for å kommunisere med andre.
Fonologi handler om lydmønstrene i språk. Fonemer er den minste lydenhet som skaper forskjeller i mening (hat versus cat versus cot).
Morfemer den minste enhet i språk som bærer mening, f.eks. cat, -ed, -s
Semantikk handler om mening i språk, det handler om ord og setningers bokstavelige mening.
Syntaks handler om rekkefølgen i språk. «The dog chased the cat” versus “The cat chased the dog”
Pragmatikk handler om den tiltenkte meningen med språk, og går utover den bokstavelige betydningen.
Pragmatikk er læren om hvordan språk brukes i sosiale sammenhenger, og hvordan den tiltenkte meningen i ytringer forstås ut fra kontekst, samtalepartner og situasjon.
Barn lærer pragmatikk senest.
Hva vet vi om ordsegmentering hos spedbarn? Bruk en studie som viser dette.
I utviklingen av språk er noe av det første et spedbarn må gjøre å identifisere ordene, altså å kunne segmentere ord ut ifra en kontinuerlig lydstrøm.
Spedbarn på 6–8 måneder kan identifisere ord og forstå meningen av noen av dem. Spedbarn kan bruke både statistisk informasjon og prosodiske konturer (rytme, tonefall og betoning) til å segmentere kontinuerlig tale i ord. De kan trekke ut fonologisk informasjon fra tale-strømmen, lagre det i korttidshukommelsen og gjenkjenne det i en annen kontekst.
En studie som viser hvordan spedbarn bruker statistisk informasjon for å segmentere ord var en studie der spedbarn ble eksponert for en kontinuerlig strøm av stavelser uten pauser. De registrerte hvor ofte elementer opptrer sammen og dannet assosiasjoner basert på dette. Til tross for at de ikke forsto betydningen av lydene, oppdaget de hvilke stavelser som oftest fulgte hverandre, og klarte dermed å identifisere «ord» skjult i lydstrømmen.
Hvilke tre teorier har vi for å forstå mening med språk?
Vi kan skille mellom** tre ulike teorier for hvordan vi forstår meningen med språket**. De tre er assosiativ læring, teorien om begrensing av ordmening og sosial-pragmatisk teori. Alle kan til dels være korrekte.
Beskriv teorien om assosiativ læring for ordmening.
Ifølge teorien om assosiativ læring er å lære ord det samme som å lære alt annet. Det handler om at vi gjennom erfaring danner nye assosiasjoner mellom stimuli. I tilfellet med språk så handler det om å assosiere lyder med fremtredende aspekter av perseptuell erfaring. Et eksempel på dette er når en voksen sier “ball” mens den peker på en ball foran barnet.
En utfordring med denne teorien er at den sier at vi danner assosiasjon mellom lyder og de mest fremtredende stimuliene, men det har blitt vist at hvis en voksen ser på en annen stimuli som er mindre fremtredende enn et annet, så vil barnet assosiere lyden med stimulien den voksne ser på. Altså kan det være tvetydig hva barnet kobler ordet til.
Beskriv teorien om begrensninger på ords mening. Gi eksempler på noen slike begrensinger.
Teorien om begrensninger på ords mening handler om at barn har visse kognitive skjevheter som hjelper dem å snevre inn mulige betydninger når de lærer nye ord.
Når et barn hører et nytt ord, finnes det i prinsippet uendelig mange mulige tolkninger (ordet kan vise til en del av objektet, en farge, en handling, en tekstur osv.). Begrensningene fungerer derfor som “mentale snarveier” som gjør ordlæringen mer effektiv.
En sentral begrensning er helhetsantakelsen (whole-object constraint). Den innebærer at når et barn hører et nytt ord i forbindelse med et objekt, antar det først og fremst at ordet refererer til hele objektet som en enhet, og ikke til deler, egenskaper eller handlinger. For eksempel: Hvis et barn hører ordet “hund” mens det peker på en hund, tolker barnet ordet som betegnelsen på hele dyret – ikke bare halen, fargen eller bjeffingen.
En annen skjevhet er** prinsippet om utvidbarhet** (principle of extendibility). Prinsippet om utvidbarhet handler om at barn forstår at et ord ikke bare gjelder ett enkelt objekt, men kan utvides til å omfatte andre objekter som ligner eller tilhører samme kategori. For eksempel når et barn lærer ordet hund om familiens golden retriever, skjønner barnet etter hvert at ordet også gjelder for naboens bulldog og bestemorens puddel – altså ikke bare den ene hunden, men alle hunder.
Beskriv den sosial-pragmatiske teorien om ordmening.
Ifølge den sosial-pragmatiske teorien er språklæring først og fremst en sosial prosess. Barn lærer ikke bare ord ved å assosiere lyder med objekter (assosiativ læring), men ved å tolke talerens intensjoner i situasjonen. Når en voksen** peker, ser på eller viser et objekt**, bruker barnet denne konteksten for å forstå hva ordet betyr. I tillegg har de visse kognitive begrensninger (f.eks. helhetsantakelsen).
Beskriv hvordan barn bruker synaptic bootstrapping for å lære betydning av nye ord.
Et viktig spørsmål i barns språkutvikling er hvordan de lærer betydningen av nye ord. En sentral mekanisme i denne prosessen er syntactic bootstrapping – ideen om at barn bruker grammatiske strukturer i setninger som ledetråder til hva et nytt ord kan bety.
For eksempel: Hvis en taler sier “John flugged that Bill lives next door”, kan vi begrense betydningen av det ukjente verbet “flug” til en klasse av verb som handler om tro eller holdninger (som “thought” eller “believed”). Denne typen abstrakt slutning krever at barnet gjenkjenner den syntaktiske rammen verbet inngår i, og forskningen viser at selv små barn kan gjøre dette.
Allerede før fylte to år kan barn bruke syntaktisk informasjon – som antall substantiver i en setning – til å trekke slutninger om hva et nytt verb betyr. Språkets struktur gir barn konseptuelle spor til ords betydning, lenge før de fullt ut behersker språket selv.
Beskriv barnetilpasset tale (IDS) og si noe om effektene.
Voksne bruker ofte barnetilpasset tale (infant-directed speech) når de snakker til spedbarn – de snakker sakte og høyt, med lys stemme, og tydeliggjør grensene mellom ordene.
Når barn begynner å sette sammen ord på feil måte, vil voksne ofte svare ved å omformulere det barnet har sagt, for å vise den korrekte grammatiske formen uten å påpeke direkte at barnet tok feil eller gi en regel for riktig form.
Forskning viser at spedbarn i alle kulturer foretrekker å lytte til tale som har kjennetegn ved barnetilpasset tale. Likevel finnes det ingen bevis for at barn som hører mer barnetilpasset tale enn andre, lærer språk raskere eller bedre.
Kulturer varierer betydelig i hvor mye foreldre tilpasser talen sin til små barn, men språkinnlæringen ser ikke ut til å variere tilsvarende.
Selv om barnetilpasset tale ikke har noen generell effekt på språklæringen, så har det noen spesifikke effekter.
Man ser at spedbarns evne til å skille mellom språklige lyder henger sammen med hvor tydelig moren snakker. Spedbarn kan lettere segmentere ord fra IDS (infant-directed speech) enn fra ADS (adult-directed speech). Ord hørt i IDS lagres bedre i spedbarns langtidsminne enn ord hørt i ADS.
Beskriv utviklingen av uttrykkelse av førstespråk.
Språktilegnelse innebærer en rekke utviklingsendringer, fra barns økende ordforråd til deres mestring av komplekse setningsstrukturer. Generelt kan barn forstå språk før de selv kan produsere det, noe som gjør at språkforståelse ofte utvikler seg tidligere enn språkuttrykk.
Prelingvistisk fase: Allerede før de kan uttale forståelige ord, oppfatter spedbarn språklyder mer nyansert enn voksne, men de tilpasser seg gradvis morsmålets fonemer. Babling begynner rundt 4 måneder, og fungerer som utforskning av språkets lyder og rytmer. Babling aktiverer de samme hjerneområdene som senere brukes til språk, og regnes derfor som en viktig forløper.
Én-ords ytringer: Rundt 1 år begynner barn å bruke enkeltord, ofte som holofraser, som er ett enkelt ord som står for en større setning. For eksempel «opp» = “jeg vil at du skal løfte meg opp”.
Flere-ords ytringer: Rundt 1,5 år begynner barn å kombinere ord i faste uttrykk og etter hvert i mer fleksible setninger.
Grammatikk og regler: I førskolealder utvikler barn stadig mer avanserte grammatiske ferdigheter, inkludert spørresetninger, pronomenbruk og komplekse setningsstrukturer.
Si noe generelt om utviklingen av ordforråd hos barn.
Rundt 10–12 måneder produserer de fleste barn svært få ord, ofte nær null. Etter hvert som de nærmer seg 15 måneder, begynner ordforrådet gradvis å øke. Den mest markante endringen skjer rundt 18 måneder, når mange barn opplever en såkalt ordspurt. Da vokser ordforrådet raskt, og ved 24 måneder kan mange barn si flere hundre ord.
Selv om det finnes variasjon mellom barn og mellom språk, følger ordforrådsutviklingen et lignende mønster: en langsom start etterfulgt av en dramatisk akselerasjon. Dette tyder på at ordforrådsvekst er et universelt trekk ved språktilegnelse, selv om tempoet kan variere noe fra barn til barn og fra språk til språk.
Hvilke prinsipper hjelper små barn å generalisere betydningen av nye ord utover det ene objektet de lærer ordet for?
Når barn lærer et nytt ord, forstår de etter hvert at ordet gjelder en hel kategori (konsept) og ikke bare det ene objektet de ser.
Dette bygger på prinsipper som categorical scope (ord gjelder for en kategori) og shape bias (barn antar ofte at ting med lik form hører til samme kategori).
Hva er over- og underekstensjon?
Studier av utviklingsendringer i barns forståelse av ord betydning har fokusert på to vanlige mønstre som barn viser når de lærer nye ord. Den første tendensen, kalt overekstensjon, innebærer at et barn bruker et ord for bredt. For eksempel kan et lite barn kalle alle store firbeinte dyr for “ku”, og dermed utvide merkelappen langt utover dens egentlige grenser. Barnet kan bruke ordet både om hester, griser og store hunder.
Det motsatte mønsteret, underekstensjon, oppstår når et barn bruker et ord for snevert, selv om dette er mindre merkbart, men også svært vanlig. Et barn som underekstenderer ordet “hund” ved å bruke det kun om hunder som ligner på familiens kjæledyr, kan rope “hund!” når han ser en labrador eller en annen stor hund, men ikke si noe i møte med små hunder. Slike underekstensjoner blir ofte ikke oppdaget av foreldre eller andre, fordi det ikke er så eksplisitt tydelig.
Forklar bakgrunnen for overekstenksjon og underekstenksjon.
I semantisk utvikling lærer barn å koble ord til objekter og hendelser gjennom ulike trekk. For eksempel bygger betydningen av ordet hund både på perseptuelle trekk (størrelse, form, pels) og på konseptuelle trekk (at hunder er dyr og levende vesener).
Forskning viser at små barn i starten legger mer vekt på karakteristiske trekk – altså de typiske kjennetegnene ved et objekt, som at et fengsel har gitter og er sterkt bevoktet. Senere i utviklingen lærer de å bruke definerende trekk, som er mer grunnleggende for ordets betydning, f.eks. at et fengsel er et sted der kriminelle holdes.
Denne overgangen fra karakteristiske til definerende trekk forklarer hvorfor små barn ofte viser overekstensjoner (f.eks. kalle en sterkt bevoktet bank for et fengsel) eller underekstensjoner (ikke gjenkjenne et moderne fengsel uten gitter som et fengsel).
Kort oppsummert: Barn begynner med å forstå ord gjennom ytre, karakteristiske trekk, men etter hvert lærer de å bruke mer abstrakte og definerende trekk for å fastslå hva ord egentlig betyr. Denne utviklingen fortsetter langt inn i voksen alder og gjenspeiles også hos voksne som blir eksperter på nye områder.
Hva kan vi si om barn og læring av grammatikk?
Barn begynner å tilegne seg språkregler som i stor grad er implisitte, og de kan generalisere reglene til nye ord som de ikke har hørt før.
Beskriv hvordan barn overgeneraliserer regler i språket.
Et klassisk funn i barns språkutvikling er at de ofte overgeneraliserer grammatiske regler.
For eksempel kan de si “goed” i stedet for “went” eller “foots” i stedet for “feet”. Dette skjer fordi de har oppdaget en regel – at man kan lage fortid ved å legge til -ed, eller flertall ved å legge til -s – og så bruker de regelen konsekvent, også på uregelrette ord.
Denne utviklingen følger ofte en U-formet kurve: Først bruker barnet mange riktige former fordi de gjentar det de hører. Deretter, når de begynner å oppdage og bruke regler selv, dukker overgeneraliseringene opp. Til slutt lærer de unntakene og mestrer både regelmessige og uregelmessige former.
Slike feil er derfor et viktig tegn på at barn faktisk har begynt å forstå og anvende de underliggende grammatiske strukturene i språket.
Forklar utviklingen av pragmatikk hos barn med tanke på sosiale sammenhenger.
Pragmatikk er læren om hvordan språk brukes i sosiale sammenhenger, og hvordan den tiltenkte meningen i ytringer forstås ut fra kontekst, samtalepartner og situasjon.
Pragmatikk handler om hvordan vi bruker språket i sosiale sammenhenger, og denne utviklingen starter tidlig i barndommen, men tar lang tid å mestre fullt ut. For eksempel begynner barn i barnehagealder å forstå indirekte tale, som sarkasme og metaforer. Dette er imidlertid krevende, fordi det forutsetter både språklig modenhet og bakgrunnskunnskap for å forstå at det som sies, ikke alltid er ment bokstavelig.
Samtidig utvikler barn ulike samtaleferdigheter. Allerede før de selv kan snakke, lærer de grunnleggende prinsipper som turtaking – å vente på at den andre snakker ferdig. Rundt 2–3 års alder begynner de å delta i samarbeidsreparasjoner, altså små justeringer når kommunikasjonen bryter sammen, for eksempel ved å be om oppklaring eller gjenta seg selv.
Senere, rundt 7–8 år, begynner barn å bruke mer komplekse høflighetsformer, som å si «unnskyld» eller formulere forespørsler på en indirekte og sosialt passende måte.
I tillegg utvikler de narrative ferdigheter, som å kunne fortelle små historier i riktig tidsrekkefølge. Noen av disse ferdighetene viser seg allerede rundt 3-årsalderen, mens andre, mer avanserte fortellerferdigheter, først etableres mot slutten av førskolealderen.
Samlet sett viser dette at pragmatisk språkbruk – hvordan vi tilpasser kommunikasjon til situasjon og mottaker – utvikles gradvis gjennom barndommen, fra enkle prinsipper som turtaking til mer komplekse ferdigheter som sarkasme, høflighetsformer og sammenhengende fortellinger.
Si noe generelt om tospråklighet. Hva kan være en fordel med det?
Tospråklighet eller flerspråklighet har lenge vært et tema for forskning. Tidlige studier tydet på at det kunne være en ulempe å være tospråklig, men disse funnene ser ut til å ha vært påvirket av metodiske svakheter. For eksempel ble tospråklighet ofte blandet sammen med lav sosioøkonomisk status, noe som kan forklare de negative resultatene.
Nyere forskning peker derimot på flere fordeler ved å være tospråklig. Barn som lærer flere språk, får ofte en bedre forståelse av språk som et system av vilkårlige symboler. Denne innsikten gir dem et fortrinn når de skal lære å lese.
I tillegg ser tospråklighet ut til å styrke de såkalte eksekutive funksjonene, som handler om å kunne skifte mellom oppgaver og overvåke egen tenkning – ferdigheter som antas å bli trent opp gjennom erfaringen med å bytte mellom språk.
Likevel er forskningsfeltet ikke helt entydig. Noen studier finner blandede resultater eller ingen klare effekter av tospråklighet. Dermed ser det ut til at fordelene kan variere ut fra kontekst, språkferdigheter og hvilke aspekter av kognisjon som undersøkes.
Hva viser forskningen om fordelene ved tospråklighet?
Forskning på tospråklighet har pekt på flere mulige fordeler, men funnene er ikke helt entydige. Generelt viser resultatene at tospråklighet i noen tilfeller kan styrke eksekutive funksjoner, som oppmerksomhetskontroll, kognitiv fleksibilitet og evnen til å skifte mellom oppgaver. Slike fordeler er funnet oftere hos voksne enn hos barn, noe som kan forklares med at de frontale områdene i hjernen – som er viktige for eksekutive funksjoner – modnes sent.
Samtidig viser forskningen at effekten av tospråklighet kan variere med kontekst og bakgrunnsfaktorer, som kravene til språkskifting i hverdagen, tidligere erfaringer med flere språk, sosioøkonomisk status og kulturelle forhold.
Metodiske forhold kan også spille en rolle; for eksempel kan “ceiling effects” i enkelte tester skjule fordeler, fordi deltakerne allerede presterer på et svært høyt nivå.
Når man ser på helheten i feltet, finner man at omtrent halvparten av studiene støtter en tospråklig fordel, mens resten viser blandede eller ingen effekter.
Dermed tyder forskningen på at fordelene ved tospråklighet finnes, men at de er moderert av individuelle og kontekstuelle faktorer, snarere enn å være universelle.
Si noe om alderseffekter på språktilegnelse og den kritiske perioden.
Senere språklærere har større sannsynlighet for å
* ha aksenter
* mislykkes i å mestre syntaktiske nyanser
* mislykkes i å legge merke til grammatiske feil
Forskning viser at det finnes begrensede perioder i utviklingen der språk – særlig syntaks (grammatikk) og fonologi (uttale) – tilegnes med størst letthet. Dette kalles den kritiske perioden for språktilegnelse. Den innebærer ikke at det blir umulig å lære språk etter et visst punkt, men at læringen blir betydelig vanskeligere.
Vi ser dette tydelig i forskjellen mellom barn og voksne som lærer et nytt språk. Små barn kan tilegne seg et språk flytende og uten aksent, mens voksne innlærere ofte beholder en aksent, selv etter tiår med bruk av språket. Effekten blir særlig tydelig hos søsken som innvandrer til et nytt land samtidig, men i ulik alder – for eksempel ved 8 og 16 år. Selv flere tiår senere vil den eldste ofte fortsatt ha en aksent, mens den yngste kan høres ut som en morsmålsbruker.
Den kritiske perioden gjelder ikke bare uttale, men også mer subtile grammatiske ferdigheter. Studier har vist at voksne som lærer et språk senere, i mindre grad legger merke til grammatiske feil og har vansker med å mestre komplekse syntaktiske strukturer. Evnen til å oppdage slike grammatiske nyanser synker gradvis jo senere man begynner å lære språket. Barn som starter før 7-årsalderen kan oppnå grammatikkferdigheter på nivå med morsmålsbrukere, mens de som starter som eldre barn eller voksne vanligvis ikke når like langt.
Kort sagt er yngre barn langt mer mottakelige for å lære både uttale og grammatikk enn voksne. Dette gjør at senere språklærere i større grad vil ha aksent, streve med syntaktiske detaljer og overse grammatiske feil, mens barn som lærer tidlig, kan tilegne seg språket på et nivå som er nærmest identisk med morsmålsbrukere.
Beskriv generelt om ulike teorier om språktilegnelse.
Gjennom årene har det vært mange konkurrerende modeller som gir svært ulike forklaringer på hvordan barn tilegner seg språk.
En hovedforskjell mellom noen av de mest innflytelsesrike modellene handler **om hvorvidt barn lærer språk gjennom generelle læringsmekanismer **– som assosiasjoner – som fungerer på omtrent samme måte som ved tilegnelse av annen kunnskap, eller om barn tilegner seg viktige aspekter ved språk gjennom en læringsmekanisme som er spesialisert for språklig informasjon.
Dette spørsmålet om generelle versus spesifikke læringssystemer finnes også innen andre områder av kognitiv utvikling, men er særlig tydelig når det gjelder språktilegnelse.
Vi kan skille mellom den behavioristiske tilnærmingen, connectionistiske tilnærmingen, statistiske læringstilnærmingen og nativistiske tilnærminger.
Beskriv den behavioristiske tilnærmingen til språktilegnelse.
Ifølge den behavioristiske tilnærmingen skjer språklæring som en respons på forsterkning fra foreldre og samfunnet. Her legger man mindre vekt på hva som skjer i barnets indre tankeprosesser, og mer på mønstrene i samspillet mellom barn og voksne – for eksempel hvordan barnet får belønning eller korrigering når det bruker språk.
Beskriv den connectionistiske tilnærmingen til språktilegnelse.
Den connectionistiske tilnærmingen ser språklæring som et resultat av at hjernen bygger nettverk av assosiasjoner. På samme måte som en datamaskin bearbeider informasjon, danner hjernen forbindelser mellom ord, lyder og betydninger gjennom erfaring.
Beskriv den statistiske læringstilnærmingen til språktilegnelse.
I den statistiske læringstilnærmingen forklares språklæring med at mennesker hele tiden sporer sannsynligheter i språket. Barn lærer ved å oppdage mønstre i hvordan ord og lyder opptrer i rekkefølge, noe som gradvis gjør det mulig å forutsi og forstå språklige strukturer.
Beskriv nativistiske tilnærminger til språktilegnelse.
Nativistiske tilnærminger hevder at spedbarn er født med en «språktilegnelsesmekanisme» (LAD – Language Acquisition Device) som gjør det mulig for dem å gjenkjenne mønstre som er felles for alle språk, men som samtidig er fleksibel nok til å tilegne seg spesifikke ord og konstruksjoner i et bestemt språk. Denne mekanismen er spesielt dedikert til læring av språklige strukturer, og ikke andre typer kunnskap.
-
1 - Approaching Psychological Development32
-
2 - Early perceptual development17
-
3 - Motor development & Jean Piaget´s theory29
-
4 - Representing objects and agents in early infancy18
-
5 - Language Development25
-
6 - Piaget16
-
6 - Domains of knowledge20
-
7 - Attachement28
-
8 - Emotion18
-
8 - Temperament11
-
9 - Moral development32
-
10 - The growth of cognitive skills27
-
11 - Knowing ourselves, knowing others36
-
12 - The child's exapanding social world44
