Dydsetikk
Dydsetikken har røtter i Aristoteles sin etikk, ca. 300 tallet fvt.
Aristoteles mente at alt som eksisterer har et bestemt mål og en bestemt funksjon som muliggjør målet.
For menneskene er lykke målet.
Lykke forstås ikke som i utilitarismen som nytelse eller positive følelser, men som en mulighet til å realisere seg selv fullt ut.
Nøkkelen til lykke er å bli en god person.
Aristoteles mente at verden blir bedre dersom menneskene utvikler seg til gode mennesker.
Et godt menneske er en person med de rette følelsene, de rette holdningene og en velutviklet moralsk dømmekraft.
Dyder
For å bli et godt menneske, må vi utvikle bestemte dyder.
Aristoteles fremhever 4 dyder som spesielt nødvendige: mot, måtehold, vennlighet og rettferdighet.
I tillegg hevder han at vi må utvikle praktisk klokskap. Evnen til å vite hva som kreves når.
Vi må jobbe hardt for å gjøre disse dydene til en del av vår personlighet. Oppdragelse, veiledning og moralske forbilder er viktige i prosessen.
I tillegg må vi trene på å bruke dydene. Hvis du gjør det til en vane å ikke lyve, blir det vanskeligere og vanskeligere å lyve, til slutt blir du en ærlig person.
praktisk erfaring gir også kunnskap og forståelsen vi trenger for å bli kloke.
Følelsene spiller en viktig rolle i dydsetikken, først når vi har trent opp følelsene slik at vi handler ærlig fordi vi har lyst, har vi nådd målet og blitt virkelig gode.
Praktisk klokskap
er avgjørende for å vite hvor mye av en dyd som kreves i en situasjon.
Ifølge Aristoteles befinner dydene seg på den gylne middelvei mellom to lastefulle ytterpunkter.
Den gylne middelveien betyr ikke at handlingen er nedtonet, men at det er den mest passende responsen i en situasjon
