Med den «kopernikanske vending» mener Kant
(a) at tingene vi erkjenner, må rette seg etter vår måte å erkjenne dem på
(b) at metoden i filosofi er systematisk selv-refleksjon
(c) at det er innført nye prinsipper for erkjennelse i den nye astronomien
Riktig svar: a
Begrunnelse: Vi legger selv en ramme for det vi erkjenner/erfarer. At det vi erfarer, er
ordnet i tre romlige dimensjoner og i én tidsdimensjon, og at det er hendelsesforløp i
henhold til årsakslover, har sin grunn i oss selv. Det er slik vår erfaringsverden er, for
den er delvis bestemt av oss selv – av de «brillene» som vi som mennesker ser
gjennom.
Merkelappen “rasjonalist” passer best på
(a) Descartes
(b) Hume
(c) Kant
Riktig svar: a
Begrunnelse: Det er Descartes som tror at fornuften kan begrunne veldig mye – også
f.eks. bevise at Gud eksisterer. Hume er jo empirist, og tror ikke at fornuften kan
begrunne noe som helst om verden. Kant plasserer seg i en mellomstilling i forhold til
Descartes og Hume. Fornuften kan begrunne mindre enn Descartes trodde, men mer
enn det Hume trodde. Vår erkjennelse bygger både på sanseerfaring (inne i rammen)
og på former for sanseerfaring (rammen). Dermed er det både et innslag av empirisme
(sanseinntrykk inne i rammen) og et innslag av rasjonalisme (tankenødvendige former i
selve rammen = «kategorier») hos Kant.
Hvilken av disse filosofene benekter at vi har sikker viten om årsaksprinsippet (= det at
enhver hendelse har en årsak)?
(a) Descartes
(b) Hume
(c) Kant
Riktig svar: b
Begrunnelse: Hume benekter dette. Det er usikkert om det er slik. Vi vet ikke hva som
kommer til å skje. Kanskje en kule beveger seg uten at det er noen årsak til det. Eller
kanskje den blir liggende i ro uten at det er noen årsak til det. Vi kan ikke begrunne
noen nødvendighet her ved hjelp av sanseerfaringen. Descartes, derimot, mener at vi
kan være helt sikre på årsaksprinsippet, for vi har en klar og tydelig forestilling om
dette. Kant mener at årsaksprinsippet hører til vår måte å erfare på – til den rammen vi
selv legger for vår erfaring – så vi kan kun erfare en verden der hendelser har årsaker.
Dommen ‘Noen mennesker er vegetarianere’ er
(a) analytisk
(b) syntetisk a priori
(c) syntetisk a posteriori
Riktig svar: c
Begrunnelse: Dette følger ikke ved analyse av begrepet om menneske. Vi må ha
sanseerfaring/observasjon for å fastslå at noen mennesker er vegetarianere. Dommen
er altså syntetisk, ikke analytisk, og den må være a posteriori, ikke a priori, dvs. vi vet
dette først ETTER at vi har hatt erfaring (a posteriori), og IKKE PÅ FORHÅND (a
priori).
Dommen ‘Mennesket erfarer fysiske ting i tre dimensjoner’ er
(a) analytisk
(b) syntetisk a priori
(c) syntetisk a posteriori
Riktig svar: b
Begrunnelse: Det hører til vår måte å erfare på/den rammen vi legger for vår erfaring.
Det er ikke analytisk at rommet har tre dimensjoner, for andre vesener kan f.eks. ha et
rom med fire dimensjoner. Det er heller ikke a posteriori, altså noe vi kan vite først etter
at vi har undersøkt det gjennom erfaring. Vi vet det a priori, forut for erfaring. Vi
behøver ikke å undersøke om det er tilfeller der vi observerer eller erfarer i fire
dimensjoner. Det ville være som om vi i koordinatgeometrien i tillegg til å sette tre akser
vinkelrett på hverandre også klarte å sette en fjerde akse vinkelrett på alle tre, og
samtidig hadde en visuell forestilling som var like tydelig om denne fjerde aksen som
om de tre andre. Det ville åpne for muligheten for å finne en utvei fra en låst kiste som
vi ligger i, simpelthen ved å finne en fjerde dimensjon og så bevege seg gjennom den.
Vi behøver ikke å gjøre forsøk med dette, eller høre om andre har fått det til. Vi vet helt
sikkert at det ikke lar seg gjøre.
Dommen ‘Alle vesener med hjerte har nyre’ er
(a) analytisk
(b) syntetisk a priori
(c) syntetisk a posteriori
Riktig svar: c
Begrunnelse: Her må vi ha sanseerfaring/observasjon for å fastslå at dette er tilfelle.
Dommen er altså syntetisk og den er a posteriori – akkurat som dommen om at alle
metaller utvider seg ved oppvarming.
Dommen ‘7+5 = 5+7’ er
(a) analytisk
(b) syntetisk a priori
(c) syntetisk a posteriori
Riktig svar: b
Begrunnelse: Her må vi bevise at dette er tilfelle. Det følger ikke av begrepene. Vi kan
gi et matematisk bevis for at a+b = b+a (altså for den kommutative lov for addisjon). Vi
kan også gi et enkelt intuitivt bevis for akkurat dette tilfellet: Vi tar først syv skritt langs
en tallinje, og så fem til. Deretter tar vi først fem skritt langs en tallinje, og så syv til. I
begge tilfeller kommer vi like langt, nemlig til 12. Alt det som vi må bevise innenfor
matematikk, er syntetisk a priori. Det forteller oss noe om våre «anskuelsesformer» -
her om vår lineære, én-dimensjonale tid. Det er en slik tid som ligger til grunn for våre
tallfølger. (Og ikke f.eks. en sirkulær tid, eller en tid med ulike grener…)
Dommen ‘Alle syrer kan avgi protoner’ er
(a) Analytisk
(b) Syntetisk a priori
(c) Syntetisk a posteriori
Riktig svar: a
Begrunnelse: Det følger av begrepet om syre at den avgir protoner (eller danner H3O+-
ioner i vannholdige løsninger). Det er slik en syre er definert i kjemi. Dette er forskjellig
fra dommen ‘Alle metaller utvider seg ved oppvarming’. Et metall er ikke definert slik.
Når det gjelder dommen om metaller, så må vi ha sanseerfaring/observasjon av hva
som skjer når vi varmer opp metallstykker. Vi trenger ikke sanseerfaring/observasjon for
å fastslå at syrer avgir protoner. Å være en syre består i nettopp dette. (Jf. ‘Alle
ungkarer er ugifte’ – å være ungkar består i nettopp det å være ugift, og å være mann.)
Dommen ‘Partallet 20 kan skrives som summen av to primtall’ er
(a) Analytisk
(b) Syntetisk a priori
(c) Syntetisk a posteriori
Riktig svar: b
Begrunnelse: Dette er noe vi kan gi et matematisk bevis for, f.eks. slik: 20 = 13 + 7,
som begge er primtall. Og alt som må bevises matematisk, er syntetisk a priori hos
Kant.
Dommen ‘En trekant har tre kanter’ er
(a) analytisk
(b) syntetisk a priori
(c) syntetisk a posteriori
Riktig svar: a
Begrunnelse: Vi kan analysere begrepet om ‘trekant’, og vi kommer til at det ligger i
selve begrepet at den har tre kanter. Vi behøver ikke å konstruere en trekant for å finne
ut dette. Tvert imot, så kan vi ikke konstruere en trekant hvis vi ikke vet at det er en
figur med tre «kanter» (altså en figur som er avgrenset av tre rette linjer i planet). Så
dette er ikke noe vi må bevise, selv om det hører til matematikken. Derfor bli dommen
analytisk, og ikke syntetisk a priori.
Dommen ‘Rommet kan deles opp i det uendelige’ er
(a) analytisk
(b) syntetisk a priori
(c) syntetisk a posteriori
Riktig svar: b
Begrunnelse: Enhver del av rommet er selv et rom, og således et delrom. Og det kan deles opp videre, i enda mindre rom, eller delrom. Akkurat som f.eks. en kube kan deles opp i det uendelige innenfor geometri i stadig mindre kuber. Dette er en egenskap ved det rommet som vi erfarer gjennom. Andre vesener kan ha et rom som er annerledes, f.eks. et rom som består av noen minste romatomer, som ikke kan deles opp videre. De har altså ikke et rom som kan deles opp i det uendelige. Siden dommen beskriver en egenskap ved den rammen vi selv legger for vår «anskuelse»/observasjon/erfaring, så er den syntetisk a priori.
Dommen ‘Noen pattedyr legger egg’ er
(a) analytisk
(b) syntetisk a priori
(c) syntetisk a posteriori
Riktig svar: c
Begrunnelse: Det følger ikke av definisjonen av pattedyr at de legger egg. Det er jo snarere slik at de fleste ikke legger egg. Så vi trenger sanseerfaring/observasjon for å fastslå at dette er tilfelle, nemlig at maurpinnsvinet og nebbdyret er pattedyr, men at de likevel legger egg.
Hvor mange former for sikker viten finnes det ifølge Hume?
(a) én
(b) to
(c) tre
Riktig svar: a
Begrunnelse: Den eneste sikre viten hos Hume er den som har å gjøre med tom formelkunnskap, slik som at 2=2, eller 2+2=4. Slik viten forteller oss ingenting om verden.
Hvor mange former for sikker viten finnes det ifølge Kant?
(a) én
(b) to
(c) tre
Riktig svar: b
Begrunnelse: Den sikre viten hos Kant er enten analytisk eller syntetisk a priori. Den usikre viten er syntetisk a posteriori. (Det kunne jo være at man f.eks. oppdaget et metallstykke som ikke utvider seg ved oppvarming. Så det er en dom som er syntetisk a posteriori at metaller utvider seg ved oppvarming. Det er usikker viten. Det kan vise seg å være feil.) Matematikken (bortsett fra veldig enkle sannheter, som at en trekant har tre kanter) er ikke analytisk, som hos Hume, men syntetisk a priori. Den forteller oss noe om våre «anskuelsesformer» - rom og tid, noe som er helt sikkert, f.eks. at rommet har tre dimensjoner, at det ikke er krumt, osv., eller at tiden har én dimensjon og ikke kan gå baklengs, osv.
Å oppnå upartiskhet er i Kants etikk mulig gjennom
(a) dyden rettferdighet
(b) et allmenngjørbarhetskrav anvendt på en tenkt situasjon
(c) å ta hensyn til forventede konsekvenser for alle berørte parter i en faktisk situasjon
Riktig svar: b
Begrunnelse: Vi må teste om den regelen vi handler etter, kunne ha blitt til en allmenn regel (lov) for alle. Kunne alle bedratt andre? Hvordan ville det da gå? Jo, det blir umulig å bedra andre. For det må være en tillit der – vi må kunne stole på hverandre – hvis det skal være mulig å bedra. Ellers blir alle bare veldig mistenksomme overfor alle, og det blir umulig å bedra. Så bedrag kan ikke gjøres til en allmenn lov. Men hvis jeg gjør et unntak for akkurat meg selv – jeg kan bedra så lenge ikke alle andre gjør det samme – så handler jeg i strid med den moralske fornuft.
Hva mener Kant med “autonomi”?
(a) vi gjør automatisk det riktige hvis vi ikke tvinges til å handle mot vår natur
(b) vi har evnen til å foreskrive en morallov for oss selv ved hjelp av vår fornuft
(c) vi har evnen til å gjøre det vi har lyst til å gjøre, så lenge vi ikke tvinges til noe annet
Riktig svar: b
Begrunnelse: Vi kan handle på grunnlag av en morallov som kommer fra oss selv, og dermed ikke simpelthen adlyde andre eller følge våre lyster eller snevre egeninteresser. Da handler jeg av god vilje, og jeg kjenner på min egen frihet, dvs. jeg er ikke underlagt andres befalinger (ytre autoriteter), og jeg er heller ikke underlagt driftene i min egen sanselige natur.
Hvilken av disse filosofene mener at vi bør håpe at sjelen er udødelig, selv om vi ikke
kan bevise det?
(a) Aristoteles
(b) Descartes
(c) Kant
Riktig svar: c
Begrunnelse: Kant vil si at livet blir mer meningsfylt med et slikt håp, akkurat som livet blir mer meningsfylt når vi antar at vi har en fri vilje. Uten fri vilje kan vi ikke holde noen ansvarlige for noe som helst. Vi blir alle som marionetter eller roboter. Uten sjelens udødelighet kan vi aldri oppnå den moralske fullkommenhet som vi streber etter som fornuftsvesener. Så det blir mer meningsfylt for oss som moralske fornuftsvesener hvis vi har et slikt håp. Hvis noen innvender at vi ikke kan begrunne at sjelen er udødelig, så kan vi svare at vi ikke kan begrunne at viljen er fri heller. Vitenskapen kan ikke bevise noe av dette. Så hvis vi først antar det ene, så hvorfor ikke også det andre? Aristoteles tror på sin side ikke på noen udødelig sjel. Descartes hevder at han kan bevise at vi har en slik sjel. Kant nøyer seg med å hevde at vi ikke kan motbevise det. Det gir rom for tro og håp, som det bare kan være der hvor det ikke er viten.
